Golden Mirrors Arts Norway. All rights reserved. Tidemannsbyen

NO 0655 Oslo.

goldenmirrorsarts@gmail.com

Støttet av:

Supported by:

Apoio:

Mennesket i båten: individet i et Afro-Brasiliansk tradisjonelt rituale

11 Mar 2018

 

Jeg laget tegningen ovenfor etter mitt første besøk til den Afro-Brasilianske tempelen Terreiro do Gantois, i Salvador i 2010, under feltarbeidet på mitt masterstudium.

_____

 

Noen fellesskap velger vi ikke: vi er født inne i dem. Andre går vi frivillig inn i med åpne øyne, selv om vi ikke vet hva som venter på den andre siden.

_____

 

I den panteistiske, afro-brasilianske religionen Candomblé Ketu, med opphav i Vest Afrika, er innvielsesritualene så transformative at prosessen betraktes som en ny fødsel. Personen som innvies isoleres i templet og utfører en rekke ritualer ledsaget av prester og hjelpere. Prosessen kan vare opptil flere måneder. Innvielsen er aldri individuell, og innvielsesgruppene kalles båter. I et Candomblé-tempel – eller terreiro - kan medlemmene si om en annen: ”Jeg kjenner henne godt. Vi var i samme båt.” – da forstår alle at disse to personene ble innviet i religionen sammen.

 

Grunnene til at noen velger å slutte seg til et religiøst fellesskap som Candomblé kan være så mangt. Uansett innebærer dette valget at personen skal vie hele sitt liv til religionen, og at Orishaene – en panteon av seksten dansende, antropomorfe guder og gudinner som hersker over naturkreftene - skal bestemme over én i all overskuelig og uoverskuelig fremtid. Det finnes ingen måte å gjøre om en innvielse på. Er du innviet, er det for alltid.

 

Jeg vokste opp i tiden rett etter det tjueen år lange militærdiktaturet i Brasil. Jeg trodde på frihet og likhet. Ikke på uforståelige hierarkier hvor gudene og et fellesskap dannet i deres navn styrer individet. Men jeg visste at Candomblé var en del av min familiehistorie, så jeg ville komme og se. Jeg ville være der. Og utfordre alle mine briller. De overtroiske, afro-synkretiske, katolske, søramerikanske brillene fra min oppdragelse, de politisk bevisste, frihetssøkende og maktutfordrende brillene fra ungdomsårene, som etter nesten et tiår i Skandinavia hadde blitt farget av de sekulære, nøkterne, nordeuropeiske brillene.

 

Jeg kjente noen guddommer fra historier jeg hørte som barn.

 

Jeg kalte det jord

De kalte det Nana Buruku

Den eldste kvinna.

Jeg kalte det et tre

De kalte det Iroko

Tidens tann.

Jeg kalte det ild

De kalte det Shango

Herren over torden.

Jeg kalte det vind

De kalte det Yansan

Kvinna som danser med de døde.

Jeg kalte det vann

De kalte det Oshum

Elvas kropp.

Jeg kalte det hav

De kalte det Yemanjá

Moren til all fisken.

Jeg sa: ingen eier skogen

De sa: skogen tilhører Oshosi

Den standhaftige jegeren.

Jeg kalte det luft

De kalte det Obatala

Den vinglade skulptøren.

_____

 

Jeg var 36 år første gang jeg kom til et sted kalt Gantois, en ås midt i Brasils svarte hovedstad Salvador. Der ligger det en av de mest kjente terreiros i landet.  Jeg dro alene. Den kvelden skulle ritualet vies skaperguden Obatala, og alle skulle kle seg i hvit fra topp til tå. Det store seremonirommet var fylt med mennesker. Det flotte tregulvet var overstrødd med grønne blader. Noen av de oppmøtte var innviede i religionen, andre ikke.  De såkalte åpne ritualene er akkurat det, og det kommer mange, både fra lokalmiljøet og ellers i verden. Dørene er åpne gjennom hele seansen og publikum kan komme og gå som de vil. Mot bakveggen sto de tre trommene som blir spilt under disse religiøse seremonier: den store trommen heter rum, den middels store, rumpi, mens den minste heter lé. De er pyntet med hvite sløyfer og grønne kvister. Ved siden av trommene sto en stol, også pyntet med blomster og hvitt stoff: der skulle den store lederen i huset, prestinna som kalles Yá, eller mãe (mor), sitte. Bak henne, en dør førte til de private rommene i templet, hvor ritualene forberedes.

 

Vi skulle snart tilbake i tiden. Trommene ville spille de hellige, eldgamle rytmene, og guddommene ville bli kalt ned. Gjennom besettelsen av kropp-sinnet til et utvalg godt forberedte ritualmennesker, ville guder og gudinner innta rommet for å danse - både alene og med hverandre - og i dramatisk form, ved bruk av spesifikke kostymer og objekter, gjenoppleve mytologiske fortellinger.

_____

 

Fellesskapets høyeste verdier ligger i den kollektive tilbedelsen av gudene.  Er det plass for individet i denne konteksten?

 

Menneskene som innvies, deles i forskjellige kategorier, og ritualene varierer deretter, selv om man er i samme båt. Kategoriene bestemmes av religionens organisatoriske struktur, med sine mange funksjoner: noen er hjelpere, noen er kokker, noen er musikere, noen lager verktøy for landbruk, jakt, fiske eller slakting, noen er slaktere, noen har ansvar for planter, miksturer og drikker. Og noen er medium – kanaler gudene bruker for å besøke Jorda. Alle, uansett funksjon, har ”sin” gud eller gudinne, som viser skjebnen til den enkelte gjennom forskjellige typer orakler. Lederen Yá besitter kunnskapen som fordres for å lese og tolke oraklene.

 

Ifølge den nordamerikanske teaterregissør og forsker Richard Schechners betraktninger om performance, er ikke ritual self assertive – det bekrefter ikke jeg-et –, men self transcendent – det overskrider jeg-et.[1] Ritualet bærer imidlertid en forvandlingskraft som gjør at det både bekrefter og overskrider jeg-et.

 

Når hvert individ har sin egen Orisha, som de innvies til, er guddommens personlighet en del av individets. Innvielsen forsterker denne enheten, og gjør at hver Orisha har mangfoldige manifestasjoner.  Dette er med på å legitimere funksjonen personene skal ha i ritualene. Menneskets spirituelle utvikling  - som innebærer det selvbekreftende - skjer gjennom utførelsen av forutbestemte, kodifiserte og gjentatte rituelle handlinger knyttet til gudenes manifestasjoner – det selvoverskridende. En sammensetning av kroppslige, mentale og emosjonelle aspekter i en fast rekkefølge av handlinger i rom og tid, skaper et nærvær som er unikt for hvert menneske som aktivt deltar i ritualet, og uten dette nærværet kan ikke ritualet finne sted.

 

Den faste, strenge, kollektive rituelle rammen er altså uatskillelig fra individets vesen.

_____

 

Det ble lenge antatt i noen Candomblé-kretser at ingen kvinne kunne innvies til den mannlige botanikerguden Osanyin, som eier all kunnskap om urter og plantemedisin. Hans få innviede tilbedere skulle være menn hvis ene funksjon i templet var relatert til dyrking, høsting og forberedelse av planter for seremoniene. De danset ikke i ritualene.

 

Den varme vårkvelden på Gantois viste seg å være lang. Ritualet strakk seg lenger og lenger, med stadig flere guddommer som manifesterte seg. Etter cirka fem timer begynte publikummet å dra, vi ble svært få igjen. Jeg ville ikke overgi meg til trettheten som tynget hele kroppen. Det var da Osanyin entret rommet i form av en ung kvinne. Jeg var henrykt og overrasket: Osanyin, en kvinne! Og han, som hadde blitt én med kvinna, ville danse. Osanyin-kvinna danset sine myter til midt på natta. Hun var ustanselig.  Lyden av trommene og varmen fra rommet ble svakere og svakere i mine sanser. Min tilstedeværelse forsvant i hennes intensitet.

 

Jeg våknet kanskje av et ekstra kraftig trommeslag, eller av lydene fra mørket utenfor det åpne vinduet. Jeg hadde sovet i nesten én time. Ingen rundt meg syntes å ha blitt berørt av min flause. Osanyin danset fortsatt. Gjennom kroppsliggjøringen av skjebnen til en ung kvinne, viste det seg at  individets eksistens i den religiøse konteksten har potensialet til å utfordre det etablerte i fellesskapet.

 

Jeg reiste meg og bukket stille for de dansende guddommene, Yá, musikerne og hjelperne, før jeg spaserte ut.

 

 

 

[1] Richard Schechner, Performance Theory, (London: Routledge, 2009 [1977]), 17.

 

 

Tags:

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags
Please reload