Golden Mirrors Arts Norway. All rights reserved. Tidemannsbyen

NO 0655 Oslo.

goldenmirrorsarts@gmail.com

Støttet av:

Supported by:

Apoio:

Tabanka tar plass: La oss snakke om scenekunstkritikk

12 Nov 2018

 

Det er ikke vanlig at jeg føler behov for å imøtegå kunstkritikk. Andrea Csaszni Ryghs anmeldelse av I:Object  - Tabanka Dance Ensembles nye forestilling som ble vist på Dansens Hus* i Oslo, 1. - 4. november - med tittel “Tabanka tar plass”, publisert på Scenekunst.no den 6. november, kan imidlertid ikke stå ukommentert.

 

Mitt perspektiv er fra en som har kommet ganske nær Tabanka like før og under spilledagene, og som har hatt et profesjonelt forhold til kunstnerisk leder Thomas Talawa Prestø og ensemblet i lang tid. Under arbeidet med min masteroppgave The Dances of the Orixás: From Sacred Ritual to Performer’s Dramaturgy (2011), forsket jeg på noen av danseformene som danner grunnlag for Talawa-teknikken, Tabankas enestående og detaljrike afroestetiske dansespråk.

 

Andrea Csaszni Rygh er en ung scenekunstkritiker, jeg ønsker ikke å så tvil rundt hennes kompetanse som skribent. “Tabanka tar plass” bærer imidlertid preg av en ureflektert holdning omkring eget kulturelt og estetisk ståsted, og mangel på kunnskap om afrikanistisk dansekunst.

 

Jeg ønsker derfor her å trekke opp noen punkter i den nevnte anmeldelsen, som jeg mener danner grunnlag for en diskusjon vi i scenekunstfeltet er nødt til å ta.

 

Rygh kommenterer aldri det sentrale temaet i I:Object. Forestillingen handler om objektifiseringen av svarte kropper og dehumaniseringen av svarte mennesker gjennom historien, fra reisen over Atlanterhavet, gjennom slaveriet og Jim Crows epoke, til vår tids politibrutalitet, som har ført til bevegelser som Black Lives Matter. Hele spekteret av erfaringer knyttet til det å ferdes på jorda i en svart kropp, omhandles i løpet av den timelange seansen: lidelse, selvforakt, vold, død, spiritualitet, samhold, og dansen som frigjørende element i en afrodiasporisk kontekst. 

 

Danseteknikken Talawa omtales så vidt i anmeldelsen, hvor Rygh påstår at “det er fint at detaljer, slik som hvordan hender eller føtter skal føres, ikke virker å spille så stor rolle.” Teknikken har en streng kodifisering, med 32 håndposisjoner og 14 fotposisjoner som naturligvis har en særdeles viktig rolle (les mer om teknikken her).

 

Rygh velger å ignorere tilstedeværelsen til en av verdens mest fremragende forskere på afrodiasporiske dansetradisjoner rundt Tabanka før og under forestillingene, nemlig Brenda Dixon Gottschild, professor emerita ved Temple University i Philadelphia. Brenda tilbrakte flere dager på Dansens Hus som mentor og motivator for ensemblet. I tillegg holdt hun et foredrag og modererte to samtaler i tilknytting til forestillingen. Dette er et viktig moment som kunne ha styrket analysen av kompleksiteten i prosjektet I:Object, men som fullstendig forbigås av Rygh.

 

Ryghs kritikk mangler en kontekstualisering av Tabankas arbeid og kompaniets internasjonalt anerkjente posisjon. Hun bruker svært subjektive formuleringer som til eksempel “det bygges aldri opp til noe som er inspirerende å følge som tilskuer” og “jeg kjenner at jeg blir litt lei.” Disse tilnærmingene bruker hun uten å forøvrig definere sin egen plass som tilskuer-kritiker, og ved å sette til side den overveldende publikumsresponsen under og etter visningene. I mangel på referanser som kunne hjelpe henne å vurdere kunstverket fra et sterkere faglig ståsted, henviser hun til filmene Moonlight (2016) og Black Panther (2018). Disse filmene er globale populærkulturfenomener, men gir ikke noen dypere innsikt i dansefaglige spørsmål om relasjonen mellom tradisjon og samtid.

 

Anmeldelsen inneholder også noe upresis informasjon om innledningstalen til Thomas Talawa Prestø. Før forestillingen forteller han publikum om arbeidet med koreografien og om en performancetradisjon der call-and-response og verbal kommunikasjon mellom utøvere og tilskuere står sentralt. Et moment som anmelderen kanskje ikke helt har fått med seg, er at diktet “Rhythm”, av presten og sangeren Ella Andal, som formidles under innledningen, henger sammen med nettopp denne tradisjonen:

 

Call (Thomas): To shake the living
Response (publikum): Rhythm
C: To wake the dead
R: Rhythm
C: To purge the pain from your heart
R: Rhythm
C: To make the soul of a people dance
R: Rhythm

 

Å være ubestridt premissleverandør i så å si all kunst og kunstkritikk, som den vestlige etnokulturelle majoriteten i scenekunst-Norge er, kan føre til et sterkt behov for å resentralisere det hvite mennesket hvor enn det ikke står i sentrum, som i I:Object. Dette behovet vises i Andrea Csaszni Ryghs kommentar til partiet “Jeg har aldri sett elg” i koreografien. Det er den delen av forestillingen hvor norske referanser brukes, som av skribenten oppleves som “oppkvikkende”.

 

Ryghs betraktninger har fått meg til å stille spørsmål ved kritikkens vilkår i Norge, når det gjelder behandlingen av kunstutrykk fra det globale Sør generelt, og den afrikanske diasporaen spesielt. Jeg har også reflektert rundt hva en god kunstkritisk tekst er og hvor mye kunnskap, selvinnsikt og empati som trengs for å oppnå én. Jeg sitter ikke på noe fasitsvar, men inviterer kritikerne til å tenke rundt hva som må legges til grunn når forestillinger som I:Object skal anmeldes, og hvilke forutinntatte meninger som får lov til å prege deres tekster.

 

På bakgrunn av min tidligere, profesjonelle erfaring med Scenekunst.no, lurer jeg på hvordan redaktøren Julie Rongved Amundsen har kunnet la en anmeldelse som “Tabanka tar plass” passere.

 

Foto: Tale Hendnes

* I:Object ble produsert i samarbeid med Oslo World 2018.
 

Tags:

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Archive
Please reload

Search By Tags
Please reload